Tekst: Geir Atle Mjeldheim
Håndverkertjenesteloven av 1989 gjelder for alle typer håndverkertjenester for forbrukere – fra bil- og TV-reparasjoner til vedlikeholdsoppdrag på hus og hjem. For arbeider på fast eiendom er prinsippet at loven gjelder for vedlikeholds- og påbyggingsoppdrag. Loven gjelder ikke nybygg, som reguleres av Boligoppføringsloven av 1997.
Fordi Håndverkertjenestelovens virkeområde er så stort, passer ikke alle bestemmelser like godt for oppdrag på fast eiendom. En del bygg-spesifikke problemstillinger er heller ikke regulert.
Nå foreligger det imidlertid to standardavtaler om arbeider på fast eiendom som fyller ut og presiserer loven hvor den gir rom for det. De to avtalene er utarbeidet av en komite nedsatt av Norges Byggstandardiseringsråd. Komiteen har hatt medlemmer fra forbrukersiden og byggebransjens organisasjoner. Den ene standardavtalen er ment å regulere arbeider av større omfang, mens den andre skal kunne brukes for de mindre. Grensen mellom de to er veilende satt til en og en halv gang grunnbeløpet i Folketrygden (G). Forskjellen mellom de to avtalene er detaljeringsnivået og antallet bestemmelser.
Avtalene kan bestilles hos Norges Byggstandardiseringsråd eller fra Maler- og byggtapetsermestrenes Landsforbund. Den «store» avtalen har fått betegnelsen NBR Blankett nr. 3501 og den «lille» NBR Blankett nr. 3502.
Prisen
Bestemmelsen i lovens § 32 om fastsettelse av prisen har vært et problem for mange håndverksbedrifter som ikke har vært nøye nok under avtaleinngåelsen. Paragrafen inneholder et par fallgruver som er forsøkt lukket i de to standardavtalene.
Første fallgruve: Hva prisen omfatter
Paragrafen inneholder en bestemmelse om at en hver pris anses for å inkludere merverdiavgift hvis ikke annet er oppgitt. Bedrifter som håndterer næringsdrivende kunder er vant med å prissette sine arbeider eksklusive merverdiavgift – og i slike avtaleforhold vil en oppgitt pris ikke uten videre anses for å omfatte avgift. Faren er imidlertid at bedriften følger samme praksis overfor forbruker-kunder som overfor næringsdrivende. Dermed kan man uten å ville det komme i skade for å gi en rabatt som svarer til avgiftssatsen. I begge standardavtalene står det nå uttrykkelig at prisen er «inkl. mva.», noe som bør være varsel godt nok for partene.
Andre fallgruve: Overslag eller fastpris?
Ved regningsarbeider er det nokså vanlig at tjenesteyteren gir et prisoverslag. Enkelte vil være i den villfarelse at overslaget ikke trekker med seg rettslige konsekvenser. Det kan koste mye. § 32 bestemmer at faktura-prisen ikke kan overstige den oppgitte pris «vesentlig» – og uansett ikke mer enn 15 prosent. Skal tjenesteyteren komme fri fra disse virkningene, må han ta uttrykkelig forbehold om at prisantydningen er uforpliktende.
I andre tilfeller kan en pris være nevnt uten at partene er enige om prisen er fast, en uforpliktende antydning eller et overslag. Uklarhet om dette kan også bli dyrt for tjenesteyteren. Domstolene vil legge til grunn det gunstigste alternativ for kunden om tjenesteyteren ikke klarer å bevise sin versjon.
I de to standardavtalene er det tatt inn en bestemmelse som skal rydde bort uklarhet om prisangivelsen. Det foreligger tre «avkrysningsbokser»; en for «fastpris», en for «prisoverslag» (med en uttrykkelig henvisning til lovens regel om overskridelse) og en for «løpende regning uten prisoverslag».
Betalingsvilkår
Lovens § 30 slår fast at betaling skal skje en bloc etter at arbeidet er utført hvis ikke annet er avtalt. Det betyr at a konto betaling må avtales uttrykkelig. Håndverksbedrifter som ikke har vært våkne under avtaleinngåelsen kan råke ut for ubehagelige overraskelser i denne forbindelse. En bedrift som har påtatt seg oppdrag som går over to utendørs-sesonger kan således måtte fungere som kundens byggelåns-bank – og det uten rett til å kreve renter.
Utvalget fant derfor å ville lage en bestemmelse med avkrysningsalternativer også her. Den finnes i både den «lille» og den «store» kontrakten. Alternativ 1 er at bedriften sender faktura når tjenesten er sluttført. Alternativ 2 er at bedriften sender a konto-fakturaer etter hvert som tjenesten utføres.
Arbeidets avslutning
Ved håndverkeroppdrag er det ikke alltid innlysende når arbeidet skal anses som avsluttet. Loven gir ingen nærmere definisjon av tidspunktet. Samtidig kan det være viktig å få fastlagt dette i flere relasjoner. Etter loven inntrer retten til betaling når arbeidene er avsluttet. Plikten til å vederlagsfri utbedring av skader som følge av «tilfeldige» forhold opphører fra samme tidspunkt («tagging» kan være et stikkord i malerbransjen). Og da begynner reklamasjonsfristene for kunden å løpe.
Utvalget har derfor i den «store» standardavtalen innført en «ferdigbefaring» i en form man drar kjensel på fra NS 3430. Blir det holdt ferdigbefaring, vil de virkninger som loven knytter til arbeidets avslutning inntre fra det tidspunkt ferdigbefaringen er gjennomført.
Fristforlengelse
I NS 3430 er det under punkt 17 en bestemmelse som gir entreprenøren en rett til fristforlengelse i visse tilfeller. Noen tilsvarende bestemmelse finner vi ikke i Håndverkertjenesteloven. Det betyr ikke at tjenesteyteren ikke kan ha krav på fristforlengelse for arbeider som kommer inn under loven. Det har vært enighet i juridisk teori om at loven på dette punkt må suppleres med ulovfestede prinsipper, som et godt stykke på vei svarer til reguleringen i NS 3430.
I den «store» standardavtalen, punkt 16.2, er det derfor tatt inn en uttrykkelig bestemmelse som gir tjenesteyteren rett til fristforlengelse i to tilfeller;
- når forbrukeren ikke medvirker i samsvar med avtalen. Praktiske eksempler kan være at håndverkeren ikke får tilkomst til huset eller at forbrukeren ikke betaler avtalte a konto-beløp.
- når framdriften hindres av forhold «som forbrukeren har risikoen for». Denne formuleringen er blitt noe kryptisk. Det man imidlertid her sikter til er forhold som ikke beror på noen av partene, eksempelvis ekstraordinært dårlig vær, arbeidskonflikt m.v.
Tjenesteyteren har krav på fristforlengelse tilsvarende den tid man er blitt hindret, med tillegg av virkningen av andre forhold som kommer inn og som isolert sett ligger utenfor partenes kontroll. Har hindringen for utendørsarbeider vart så lenge høsten har kommet for langt, har tjenesteyteren således krav på utsettelse helt til neste års utendørs-sesong.
Reglene i den «store» standardavtalen skiller seg fra NS 3430 når det gjelder reglene om varsler. Et krav på fristforlengelse kan som kjent tapes som følge av at varselreglene i NS 3430 ikke er fulgt. Etter den «store» standardavtalen har tjenesteyteren fått en plikt til å «samrå» seg med kunden når fristforlengelse er aktuelt. Hvis samrådingsplikten ikke oppfylles, er imidlertid ikke kravet på fristforlengelse dermed forspilt.
Den «lille» standardavtalen inneholder ingen bestemmelse om fristforlengelse. Skulle problemstillingen dukke opp for arbeider som følger denne avtalen, vil imidlertid løsningen måtte finnes etter de prinsipper som foreskrives i den «store».
Krav ved forsinkelse
Hvis tjenesteyteren er forsinket kan man tenke seg to mulige sanksjoner fra kundens side; erstatning eller dagmulkt.
At en forbruker i prinsippet kan kreve erstatning er på det rene. Etter norsk erstatningsrett skal en erstatning dekke det økonomiske tap, herunder utgifter, som den skadelidte er påført. Forbrukere flest som opplever at håndverkere er forsinket lider imidlertid ikke noe økonomisk tap – selv om ergrelsen kan være stor. Av denne grunn har forbrukeren ofte i praksis ikke noe erstatningskrav å gjøre gjeldende.
Etter NS 3430 har byggherren rett til å kreve dagmulkt uavhengig av om han er påført noe økonomisk tap. Hvor vidt en forbruker har samme rett etter håndverkertjenesteloven er noe uklart. Lovens § 31 åpner riktig nok for at forbrukeren kan «kreve normalerstatning i samsvar med alminnelig praksis i bransjen». Hva som på dette punkt er «alminnelig praksis» er imidlertid ikke helt greit å vite.
Både den «lille» og den «store» standardavtalen legger til rette for en avklaring av kundens krav ved forsinkelse. Det er tatt inn to «avkrysningsbokser» som partene kan velge mellom. Krysser man av i den ene, har kunden rett til dagmulkt uavhengig av om han har lidt noe økonomisk tap. Setter man kryss i den andre, er forbrukeren henvist til å kreve erstatning etter alminnelige erstatningsregler.
Andre bestemmelser
Den «store» standardavtalen inneholder også bestemmelser om
- forbrukerens rett til å kreve utført tilleggsarbeider
- ansvar for HMS på byggeplassen
- fjerning av gamle materialer og utstyr
- forbrukerens plikt til å forsikre både eiendommen og de avtalte arbeidene
- oppgavefordelingen mellom kunden og tjenesteyter i tilfelle arbeidene krever byggetillatelse
Nye standardavtaler for forbrukeroppdrag
(14.03.2007)